Bli utfordret på Facebook og motta 7 minutter berømmelse

Er du på Facebook? Hvis ikke, så er du herved avskiltet som “gammeldags”. De fleste er på facebook, og nærmest alt som kan krype og gå av utfordringer finnes der også.

Jeg jobber i Avisa Nordland - et mediehus som må sies å være et av Norges mest moderne. Vi har tv, nett, avis og eier litt av en radiokanal. Det er kanskje ikke så spesielt, men det er spesielt at vi er én redaksjon. Med en felles desk. Uansett, som i alle moderne mediebedrifter så må man følge med på nettet. Facebook har slått så gått an i mediehuset at de fleste er der. Unntatt én. Iris Lyngmo, journalist og selverklært Facebook-hater. Men hun har lovet at om 5.000 blir med i en felles aksjon, så kommer også hun. Og de snille kollegaene har selvsagt tatt utfordringen. I skrivende stund er nesten 4.000 medlem i gruppen som skal få henne på nett.  Natt til mandag må det være 5.000.

Men det er ikke bare der. Det finnes flust av grupper. Stakkars Iren ser ut til å gå mot en uke i telt om 5.000 er medlem i hennes gruppe i løpet av uka.  Ja, de to gruppene har tilogmed gått inn i samarbeid.

Som den tro og lojale ansatte (og facebooker) jeg er, så oppfordrer jeg selvsagt til alt som er harmløs moro, og i det hele tatt er gøy. Dog finnes det en bakside av Facebook. Og det er når Facebook har gått fra å være morsom tidsbruk til å bli vane. Da kommer man med hatgrupper. Det er noe å se opp for, for alle sammen. “Hvis 300 joiner denne gruppa så skal XXX dø” kan bli det neste. Alt for 15 minutter med berømmelse. Som i disse dager kan kortes ned til 7 minutter. For medieverden er trang - og trangere blir den.

Glimt glemt

Ingenting er så grusomt som å se sin kjærlighet bli overskygget og forbigått av andre i kampen om oppmerksomhet. Ingenting.

 Ja, det er fotball jeg prater om. Og for dere damer som ikke helt skjønner hva fotball kan bety for mennesker - la meg sammenligne det med deres barn. Barnet som du er så stolt av og som vil alt best i verden, som vokser opp og viser tydelig stolthet når du viser hvor glad du er i han.

En litt søkt sammenligning - mulig det, men likefullt er det kun slik jeg kan forklare min uforklarlige kjærlighet til en klubb fra Bodø. I år er de i toppen av 1. divisjon. De er serieledere og skårer alle målene som TV2, norsk rettighetshaver av fotball, drømmer om. Alle fotballelskere med Glimt i magen skynder seg hjem for å få med seg fotballmagasinet på TV2. Der vil nemlig målene vises.

Jeg rakk hjem, akkurat i tide til å se oppsummeringen av 1. divisjon. Ikke et ord. Igjen. TV2 prioriterte Moss og andre lag som ligger midt på tabellen. Noen mål fra de dype skogene kom aldri. Aldri. 4-1 og suverent mest målskårende i Norge til tross; Glimt var ikke tilegnet tid på skjermen.

Det er som om ungen din blir forbigått av alle lærererne i rolle etter rolle på det lokale skoleteateret. Det er som om ungen din blir plassert som reserve av reservene, enda du vet at han er tusen ganger bedre.

Kanskje er det slik? At jeg som Glimt-supporter tror for godt om mitt eget lag. Kanskje er det slik med foreldre også? Mennesket har tross alt en egen evne til å fokusere rundt verdens navle, på en måte som aldri vil bli objektivt.

Nuvel, at Glimt blir glemt gang på gang er nå så. Det viktigste er nå tross alt at Tromsø IL ikke har fått noen tippekamp ennå. Der har vi to. Hah!