Min egen lille by

Om alle klikker inn på denne linken her, så vil altså min by få flott industri og lite arbeidsløshet. Så kom igjen!

Sannhetens kutt

I dag ble det altså kjent at Dagbladet må kutte vekk 60 medarbeidere. Det er alltid trist når aviskollegaer blir offer for den kapitaliserte sparekniven, fordi noen som har alt for godt betalt bestemmer over folk som har 1/4  i lønn av det de har.

 Vel, nå er de ansatt for å være upopulær, så sånn sett er det ikke noe fælt med lønna de får. At Dagbladet, som en av få aviser, ikke har skjønt det, er mer oppsiktsvekkende. I en tid der Verdens Gang satser og er offensive så velger Dagbladet å være på defensiven.

For de har produkter som selger. Bilaget “Fredag” er noe av det beste og mange kjøper det for å lese de to første sidene. Spesielt unge. Så hvorfor heller ikke bygge ut på det folk liker?  Sportmagasinet er en drøm å lese, mens Magasinet har tapt seg i konkurransen med VG Helg. Det burde de ha skjønt.

Folk er enkle å “narre”. God avisdesign, kombinert med gode titler, selger. Humor selger. VG er Norges beste på å selge på humor. Morsomme titler, som får deg til å humre er å foretrekke foran den konsekvent mannefiendtlige holdningen som Dagbladet har satt på sine sider.

Ja, Dagbladet er en mannefiendtlig avis. Den skal henvende seg til kvinner, derfor fjernet man sex-annonsene. Dagbladet er også en passifistisk avis, som alltid hegner over til den røde side politisk sett.

Under Irak-krigen kunne man for en gangs skyld virkelig se forskjellen på VG og Dagbladet; Der VG var med amerikanske tropper og tok bilder og skrev utelukkende fra alliert side, slapp Dagbladet til irakere som skrev dagbøker. Jeg mener altså ikke at VGs side var den mest perfekte, den kunne i likhet med Dagbladet vært mer nyansert.

Glem heller ikke alle de store oppslagene når menn dreper familien sin. De fokuserer voldsomt på at det er ektemannen, og har også blitt dømt deretter i PFU og alle andre intanser.

Det som for meg ødela min troverdighet til Dagbladet, var da de i flere uker kjørte en likestillingskampanje i avisen. “Det var mangel på kvinner i styrene”, “Pampeveldet”, “Grå menn i alle styrer” var bare noen av overskriftene. Greit nok. Viktig sak, jeg ser den. Og jeg støtter langt på vei akkurat det de skrev. De skrev om “likestilling”, “like mange menn som kvinner”, osv osv.  Jeg nikket anerkjennende helt til jeg tre-fire dager senere kunne lese ukens gladsak i avisa.

Hva tror dere det var?

Joda, de hadde funnet flere bedrifter der det kun satt kvinner i. Det gjorde derimot ingenting. Da var det ikke lenger snakk om likestilling.

For fronter du likestilling, så fronter du altså et likeverd, at kjønnskvotering går begge veier. Det gjorde de ikke her.

Jeg var heller ikke den eneste som oppdaget det. 

Så hvorfor har Dagbladet gått så dramatisk ned? Er det fordi de er avslørt? Ja, jeg tror det er blitt såpass mye slike type saker at man ikke orker lenger. Man vet hva Dagbladet vil. Selv mine kvinnelige venner sier det rett ut; “Dagbladet er kjedelig og fokuserer kun på ting de tror vi vil ha.”

Kvinnfolk er som mannfolk, de vil lese om gode nyheter, om det som opplyser. Ikke saker som “Slik blir du en bedre forbruker”.

God jul, Dagbladet. La de ansatte gå med verdighet. 

Bli utfordret på Facebook og motta 7 minutter berømmelse

Er du på Facebook? Hvis ikke, så er du herved avskiltet som “gammeldags”. De fleste er på facebook, og nærmest alt som kan krype og gå av utfordringer finnes der også.

Jeg jobber i Avisa Nordland - et mediehus som må sies å være et av Norges mest moderne. Vi har tv, nett, avis og eier litt av en radiokanal. Det er kanskje ikke så spesielt, men det er spesielt at vi er én redaksjon. Med en felles desk. Uansett, som i alle moderne mediebedrifter så må man følge med på nettet. Facebook har slått så gått an i mediehuset at de fleste er der. Unntatt én. Iris Lyngmo, journalist og selverklært Facebook-hater. Men hun har lovet at om 5.000 blir med i en felles aksjon, så kommer også hun. Og de snille kollegaene har selvsagt tatt utfordringen. I skrivende stund er nesten 4.000 medlem i gruppen som skal få henne på nett.  Natt til mandag må det være 5.000.

Men det er ikke bare der. Det finnes flust av grupper. Stakkars Iren ser ut til å gå mot en uke i telt om 5.000 er medlem i hennes gruppe i løpet av uka.  Ja, de to gruppene har tilogmed gått inn i samarbeid.

Som den tro og lojale ansatte (og facebooker) jeg er, så oppfordrer jeg selvsagt til alt som er harmløs moro, og i det hele tatt er gøy. Dog finnes det en bakside av Facebook. Og det er når Facebook har gått fra å være morsom tidsbruk til å bli vane. Da kommer man med hatgrupper. Det er noe å se opp for, for alle sammen. “Hvis 300 joiner denne gruppa så skal XXX dø” kan bli det neste. Alt for 15 minutter med berømmelse. Som i disse dager kan kortes ned til 7 minutter. For medieverden er trang - og trangere blir den.

Glimt glemt

Ingenting er så grusomt som å se sin kjærlighet bli overskygget og forbigått av andre i kampen om oppmerksomhet. Ingenting.

 Ja, det er fotball jeg prater om. Og for dere damer som ikke helt skjønner hva fotball kan bety for mennesker - la meg sammenligne det med deres barn. Barnet som du er så stolt av og som vil alt best i verden, som vokser opp og viser tydelig stolthet når du viser hvor glad du er i han.

En litt søkt sammenligning - mulig det, men likefullt er det kun slik jeg kan forklare min uforklarlige kjærlighet til en klubb fra Bodø. I år er de i toppen av 1. divisjon. De er serieledere og skårer alle målene som TV2, norsk rettighetshaver av fotball, drømmer om. Alle fotballelskere med Glimt i magen skynder seg hjem for å få med seg fotballmagasinet på TV2. Der vil nemlig målene vises.

Jeg rakk hjem, akkurat i tide til å se oppsummeringen av 1. divisjon. Ikke et ord. Igjen. TV2 prioriterte Moss og andre lag som ligger midt på tabellen. Noen mål fra de dype skogene kom aldri. Aldri. 4-1 og suverent mest målskårende i Norge til tross; Glimt var ikke tilegnet tid på skjermen.

Det er som om ungen din blir forbigått av alle lærererne i rolle etter rolle på det lokale skoleteateret. Det er som om ungen din blir plassert som reserve av reservene, enda du vet at han er tusen ganger bedre.

Kanskje er det slik? At jeg som Glimt-supporter tror for godt om mitt eget lag. Kanskje er det slik med foreldre også? Mennesket har tross alt en egen evne til å fokusere rundt verdens navle, på en måte som aldri vil bli objektivt.

Nuvel, at Glimt blir glemt gang på gang er nå så. Det viktigste er nå tross alt at Tromsø IL ikke har fått noen tippekamp ennå. Der har vi to. Hah!

På plass igjen

Da var man installert i Bodø, etter noen ukers fraværendehet. Alle som pleide å lese her er nok forsvunnet, men jeg håper noen kommer tilbake.

Det er ikke barebare å flytte 120 mil, men det gikk. Vi leide som sagt en 15 m3 transporter som vi puttet inn hele flyttelasset i.

Lørdag 13. januar klokka 09.00 satte jeg meg i bilen og startet opp. Søndag 14. januar klokka 14.00 var jeg hjemme i Kodvåg, Saltstraumen, der jeg altså skulle bo hos min mor og søstre, sammen med poden og samboern min. Der ble vi en måned.

18. februar var husjakten over og vi flyttet inn i stor leilighet i Bodø. Her bo vi altså, mes jeg jobber kveld og dag annenhver uke. Vi venter ennå på barnehageplass, men ellers så er alt fint.

Det er deilig med stor plass. Virkelig.